Hvem skal eie Norge?

av daglig leder i Samvirkene, Janne Log og Ingvild Myhre, daglig leder i iStyrelsen, publisert i Dagens Perspektiv
Publisert: tirsdag 19. november 2019
Bilde

Norsk oljehistorie er en suksess. Vi beholdt nasjonalt eierskap og utviklet den norske modellen. Kan denne erfaringen brukes for å sikre nasjonalt, langsiktig eierskap i et digitalt skift?

Det er bare femti år siden vi første gang fant olje gjennom prøveboring. Siden da har vi bygget opp et stort, internasjonalt oljeselskap og en stor leverandør- og supplyindustri. Den norske stat tar en stor del av inntekten fra petroleumsvinningen, det norske oljefondet er verdens største statlige fond og vi har et meget kompetent styringssystem. Norge beholdt et nasjonalt, bredt og langsiktig eierskap, ble en rik nasjon og utviklet den norske modellen. Den norske oljehistorien er i all hovedsak en suksess-historie - også i en global kontekst.

Nå står vi overfor store utfordringer når det globalisering og et digitalt skift der globale teknologimonopolister får stadig mer makt.

De digitale plattformselskapene har blitt globale monopolister som utfordrer både de tradisjonelle forretningsmodellene og dermed nasjonal verdiskaping og eierskap. De virkelig store og mest kjente plattformselskapene som Microsoft, Apple, Google, Facebook og Amazon har en høyere verdi enn samlet BNP i land som Storbritannia, Frankrike eller Italia og en brukermasse på størrelse med et større land.

De vokser ikke bare i størrelse – men også i antall. Nå finnes det over 175 digitale plattformselskaper som hver har en verdi på over 1 milliarder dollar. Av disse er 70 prosent fra USA, 22 prosent fra Asia og fire prosent fra Europa. Og selv om de allerede er globale monopolister har de fortsatt enorme – globale - ambisjoner.

Nærings- og konkurransepolitisk er det svært krevende å håndtere de globale plattform-monopolistene. Og stadig oftere stilles spørsmålet; er de nå for mektige til at de kan reguleres?

I en tid der globaliseringen utfordrer nasjonalt verdiskaping og velferdsetaten, øker også det utenlandske eierskapet i Norge. Norge har allerede en høyere andel utenlandsk eierskap enn Sverige og Danmark. Og nesten halvparten av alle oppkjøp i Norge skjer nå i utenlandske interesser (SSB).

Det som er særlig problematisk med utenlandske eierskap, er at det utfordrer kjernen i den norske modellen. Det blir mindre bedriftsdemokrati og mer byråkrati, regelstyring og hierarki når utenlandske selskaper går inn i norske virksomheter (NITO/FAFO). Den økte effektiviteten vi har oppnådd gjennom det norske trepartssamarbeidet reduseres gjennom økt byråkrati. Dette gjør at norsk næringsliv blir enda mer sårbar.

I det vi trenger å ruste oss best mulig i et digitalt skift i konkurranse med globale monopolister med skattefordeler, svekkes det langsiktige, nasjonale eierskapet og vårt viktigste konkurransefortrinn; den norske modellen.

Mer enn noen gang, trenger vi en nasjonal plan for å styrke det langsiktige, brede, nasjonale eierskapet og sikre og utvikle vårt viktigste konkurransefortrinn; den norske modellen. Dette er den viktigste næringspolitiske utfordringen siden utviklingen av de ti oljebud i 1971. Kan denne erfaringen brukes for å sikre nasjonalt, langsiktig eierskap og utvikle og foredle den norske modellen i møte med de globale teknologi monopolistene.