Den neste, store likestillingskampen

Kampen om kjønnslikestilling og homokampen gått i et rasende tempo, sammenlignet med kampen for likestilling for funksjonshemmede.

Kampen for likestilling og retten til å bestemme i eget liv har vært lang. Og det er fremdeles langt igjen.

Fremdeles er vi ikke der at alle mennesker har like rettigheter og muligheter, uavhengig av blant annet kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet og religion.

Når det gjelder likestillingen i forhold til kjønn, fikk kvinner adgang til å studere i 1884. Samtidig ble det reist krav om stemmerett for kvinner. Gjennom mye av 1900-tallet var kvinners plass i arbeidslivet og økonomiske selvstendighet et sentralt spørsmål. Lenge var det slik at kvinner kunne sies opp av arbeidsgiver dersom de giftet seg. Fremdeles er det kun 13 av de totalt nesten 200 selskapene på Oslo Børs som ledes av kvinner. Og fremdeles får ikke kvinner konkurrere i skiflygning.

Homokampen har tatt enda lengre tid. Helt frem til 1972 var sex mellom menn straffbart i Norge. Siden den gang har vi kommet langt i retning full juridisk likestilling mellom homofile og heterofile, ikke minst når det gjelder ekteskap og adopsjon. Likekjønnet ekteskap i Norge ble tillatt siden 1. januar 2009, men selv da var dette ikke ukontroversielt. Og fortsatt synes mange skeive det er tøft å vise sin kjærligheten offentlig.

Men sammenlignet med kampen for likestilling for funksjonshemmede, har både kampen om kjønnslikestilling og homokampen gått i et rasende tempo. Kampen for at funksjonshemmede skal beholde ansvaret og selvbestemmelse, har vært lang, og er mer påkrevd enn noen gang. Mennesker med assistansebehov må fremdeles sloss for at de selv kan bestemme hvem som assisterer, hva assistentene skal assistere med, hvor og til hvilke tider.

1. januar 2015 skulle vært et viktig vendepunkt i kampen for funksjonshemmedes rett til selvbestemmelse, å ta ansvar for eget liv og samfunnsdeltakelse. Mennesker med assistansebehov skulle få større mulighet til å ta ansvar for eget liv og egen velferd. Makten skulle gis tilbake fra kommunene og til funksjonshemmede selv.  Flere tusen med assistansebehov fikk individuell rett til Borgerstyrt Personlig Assistanse (BPA).

Men rettighetsfestingen ble ingen suksess, fordi rettigheten ble forankret i helselovgivningen. Det innebærer at funksjonshemmede fortsatt ikke blir sett på som aktive samfunnsborgere med like rettigheter og plikter som andre.

Det største kompetansemiljøet på BPA i Norge er Uloba – Independent Living Norge SA (Uloba). Uloba ble etablert i 1991 av Tone Norli, Leif Sylling, Knut Flaaum, Bente Skansgård og Vibeke Marøy Melstrøm. Alle fem, funksjonshemmede selv forkjempere for retten til å ta ansvar i eget liv og likestilling.

Prioriteringer og beslutninger må bygge på fakta og kunnskap. Og nå har vi mye kunnskap om hvordan vi kan løse oppgaver på nye måter. Rapporter fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Econ og Uloba viser at:

-BPA innebærer at funksjonshemmede kan være yrkesaktive

-selv om BPA er en lovbestemt rettighet fungerer den ikke

- medlemseide organisasjoner som Uloba har en samlet fagkompetanse som gjør at tilbudet har et bredere og mer omfattende opplæring og oppfølging enn det de fleste kommunene har

- medeierskap frigjør gir reduserte kostnader til administrasjon og oppfølging av de personlige assistentene

Kampen for likestilling og rett til å bestemme over eget liv har vært lang. Vi er kommet et stykke på vei både når det gjelder kjønnslikestilling og homokampen. Nå må vi bruke de erfaringene med ny kunnskap om hvordan løse ting på nye måter – i kampen for likestilling for funksjonshemmede. Det er nok «same shit, new wrapping» nå.