Hagen, Stordalen og Staten
I februar skal Stortinget diskutere eierskap og styring av norsk næringsliv. Denne diskusjonen må ikke nok en gang begrenses til for eller mot statlig eierskap, Petter Stordalen eller Stein Erik Hagen.
Eierskapsdebatten Norge har stort sett vært begrenset til for eller mot statlige eierskap og debatten om for eller mot formuesbeskatning. I diskusjonen om statlig eierskap dukker stort sett de samme historiene fra tiden da enkeltpolitikere var mindre stødig i prinsippene for god eierstyring.
Og vi har vel knapt hatt en diskusjon om formuesskatt i Norge som ikke har blitt krydret med et bilde av Petter Stordalen i en jakke som får Michael Jackson selv i sine glansdager se ut som en kommunegrå politiker. Eller en solbrun Stein Erik Hagen i en lekker sveitserjakke over en håndsydd skjorte som har blitt freshet opp i London. Så er vi der igjen.
Nå må vi videre. Vi står overfor store utfordringer;
1) Vi står overfor gigantiske bærekraftsutfordringer. Generelt har norske selskap hatt eiere og styrer med et bredt interessentperspektiv. Derfor har ikke vi hatt lite fokus på tidsperspektivet på eierskapet. Men ulike eierskap påvirker hvordan virksomheten utvikler seg både på kort og lengre sikt. Dersom eierskapet er kortsiktig kan kortsiktige profittmål stå i konflikt med langsiktig tiltak. Og kortsiktig eierskap er en reell utfordring når alle sektorer skal gjennom en gigantisk omstilling og utfordringene er langsiktige.
Vi kan derfor ikke diskutere bærekraft uten å diskutere eierskap.
2) I følge Eierskapsmeldingen eies nå rundt 40 prosent av aksjeverdiene på Oslo Børs av utenlandske investorer. Det tilsvarer verdier for over 1000 milliarder kroner. Dette betyr at Norge har en langt høyere andel utenlandsk eierskap enn Sverige og Danmark.
I følge en rapport fra Fafo, svekker utenlandsk eierskap selve kjernen i den norske modellen, nemlig retten til medbestemmelse og rettighetene til fagforeningene. Den økte effektiviteten vi har oppnådd gjennom det norske trepartssamarbeidet reduseres gjennom økt byråkrati.
Dette svekker norsk konkurransekraft.
3) Det finnes omkring 175 digitale plattformselskaper som hver har en verdi på over 1 milliarder dollar. Av disse er 70 prosent fra USA, 22 prosent fra Asia og fire prosent fra Europa. De digitale plattformselskapene treffer de fleste bransjer knallhardt. De disruperer de tradisjonelle forretningsmodellene. De bygger knallsterke merkevarer og solide teknologiterskler. De er globale monopolister - som nesten ikke betaler skatt. Nærings- og konkurransepolitisk er det svært krevende å håndtere de globale plattform-monopolistene - og mange spør er disse nå for mektige til at de kan reguleres.
Eierne av disse selskapene er kanskje ikke så fargerike på våre nasjonale arenaene, men de er langt rikere og har langt mer makt enn Stordalen, Hagen og vennene deres til sammen.
Derfor er debatten Stortinget snart skal i gang med viktig; hvem vi vil skal eie norsk næringsliv, hvordan vi skal ta vare på og utvikle den norske modellen og hva slags eierskap som er best egnet til å løse bærekraftsutfordringene.
I denne debatten bør politikerne huske hvilke selskaper velgerne har mest tillit til. Omdømme og tillit er to sider av samme sak. De selskapene med best omdømme i Norge er Coop, Tine, NRK, Vinmonopolet og Felleskjøpet (IPSOS). Hva har disse felles? Langsiktig, nasjonalt og bredt eierskap.
