Er det en Arne Rettedal i Trygve Slagsvold Vedum?

«Nasjonalt eierskap er ett av satsingsområdene inn mot neste valg», Trygve Slagsvold Vedum (politisk kvarter 15 november 2019).
Publisert: fredag 10. januar 2020
Bilde

Denne uken ble Johan Sverdrup feltet åpnet - nok en viktig milepæl i norsk oljehistorie. Det er femti år siden vi fant olje. Norge ble en rik nasjon, utviklet den norske modellen og beholdt et nasjonalt, bredt og langsiktig eierskap. Den norske oljehistorien er i all hovedsak en suksess-historie - også i en global kontekst. Dette har krevd politiske visjoner, mot og gjennomføringskraft.

Femti år etter haster det igjen med en nasjonal plan i en global kontekst. Mange av erfaringene vi gjorde når vi utviklet oljenasjonen Norge. Nå trenger vi en plan for norsk eierskap og den norske modellen i møte med det teknologiske skiftet og globaliseringen;

1. De globale selskapene bidrar til å svekke arbeidstakerenes rettigheter

I følge James Bloodworth (forfatter av boka «Innleid og underbetalt – undercover i et arbeidsliv uten rettigheter») bidrar de globale plattformselskapene til å svekke arbeidstakers rettigheter.

Bloodworth hevder at Uber stiller krav til sine sjåfører som om de var ansatte, men uten å gi dem rettighetene arbeidstakere normalt har – som sykepenger, pensjonssparing og feriepenger. Og Amazon betaler lav lønn, gir få rettigheter til sine ansatte og underlegger dem et svært strengt kontrollregime. I tillegg bruker de nulltimerskontrakter som innebærer at antallet arbeidstimer varierer fra uke til uke. Disse gjør det vanskelig å planlegge egen økonomi, samtidig som de har en disiplinerende og kontrollerende effekt blant de ansatte som må konkurrere om betalte timer.

Dette er arbeidsforhold vi ikke ønsker i Norge. Men i en global konkurranse, får plattformmonopolistene en økonomisk konkurransefordel gjennom å utnytte arbeidstakerne.

2. Mangel på regulering gir de globale plattformselskapene skattefordeler

Google og Facebook er blant verdens fem mest verdifulle selskaper. Og stadig oftere stilles spørsmålet; er de nå for mektige til at de kan reguleres? Realiteten er i hvertfall at

Schibsted nå betaler over 90 ganger så mye skatt i Norge som Facebook, og nesten 70 ganger så mye skatt som Google. Samtidig har Google og Facebook 80 prosent av det digitale annonsemarkedet i Norge.

I en global konkurranse, har de globale plattformmonopolistene en betydelig skattefordel i forhold til nasjonale aktører.

3. Utenlandsk eierskap svekker den norske modellen

Da er det en utfordring at Norge har en langt høyere andel utenlandsk eierskap enn Sverige og Danmark. Utenlandsk eierskap setter selve kjernen i den norske modellen på prøve, nemlig retten til medbestemmelse og rettighetene til fagforeningene (FAFO). Den økte effektiviteten vi har oppnådd gjennom det norske trepartssamarbeidet reduseres gjennom økt byråkrati ved utenlandsk eierskap.

I følge Eierskapsmeldingen eies nå rundt 40 prosent av aksjeverdiene på Oslo Børs av utenlandske investorer. Det tilsvarer verdier for over 1000 milliarder kroner. Den store andelen utenlandsk eierskap svekker den norske modellen og dermed norsk konkurransekraft.

4. Vi står overfor gigantiske bærekraftsutfordringer

Bærekraftig omstilling betyr å utfordre alle produkter og produksjonsmåter for å finne mer bærekraftige løsninger. Så krevende omlegginger krever et langsiktig perspektiv. Nå er det ikke lenger tilstrekkelig at norske styrer og ledere har et bredt interessentperspektiv. Når vi står overfor så store bærekraftutfordringer, må langsiktig eierskap på dagsorden.

Så når Trygve Slagsvold Vedum vil løfte nasjonalt eierskap som et av de viktigste politikkområdene, er det lov å bli forventningsfull. Som alltid er han i takt med opinionen. De selskapene som har best omdømme i Norge er Coop, TINE, NRK, Vinmonopolet og Felleskjøpet (Ipsos). Disse har et langsiktig, nasjonalt og bredt eierskap. Jeg tror det er resultatet av at vi for femti år siden utviklet en politikk som gjorde oss til en rik nasjon, utviklet den norske modellen og sikret nasjonalt eierskap.