Er bærekraft mulig uten langsiktig eierskap?

Kan mange og kortsiktige mattrender ødelegge for det viktige og langsiktige arbeidet bærekraft?Har vi som forbrukere har så mange trender vi skal holde orden på at vi risikerer å miste oversikten?

Styreleder i Norsk Landbrukssamvirke, Anne Skuterud sier: «Norsk jordbruk skal være i tetsjiktet i verden på bærekraftig matproduksjon. Da må vi avklare hva bærekraftig matproduksjon er med utgangspunkt i norske forhold og hvilke bærekraftselementer vi skal hevde oss innenfor.» Dette er viktige avklaringer. Og 14. januar spraker Norsk Landbruksamvirkes i gang debatten med konferanse «Bærekraftig mat på norsk – 10 sesonger til 2030».

Jeg tror nesten ikke det finnes det selskaper som står i flere dilemmaer enn TINE, Nortura og Felleskjøpet. Vi som forbrukere er vi opptatt av pris, ferskhet, kortreist, vegansk, vegarisk, karbohydrater, gluten, allergier, sukker, fett, god mat, gourmet mat, sunn mat, grønn mat, hvit mat og instavennlig mat. Blant annet. Ikke nødvendigvis samtidig – men heller ikke i noen prioritert eller konsistent rekkefølge. Hvordan skal matprodusentene levere på disse forventningene som ikke henger helt sammen og som ikke er prioritert? Og ødelegger disse trendene for det virkelig langsiktige arbeidet?

Midt oppi denne virvelen av sprikende mattrender, står vi overfor store og reelle bærekraftsutfordringer. Noen ganger blir jeg også bekymret; klarer vi å holde fokuset på bærekraft? Jeg spør ikke om utfordringen er reell, men klarer vi å holde fokuset. Eller er det en utfordring at vi kjaser ut debatten, vanner ut begreper, grønnvasker så mye og har så mange trender å holde orden på at vi risikerer å miste oversikten, energien og prioriteringene.

I 1987 definerte Brundtlandkommisjonen bærekraftig utvikling som en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens forbruksbehov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine.

Så gikk det nesten 30 år før bærekraft for alvor ble en selvsagt del av diskusjonene i toppledergrupper og på styrerommene. Det begynte med at mange innførte krav til rapportering av bærekraft. Så flyttet fokuset seg fra rapportering til strategi og handlingsplaner på hvor kan bedriften gjøre en forskjell, og hvordan det skal det måles.

Generelt har norske selskap hatt eiere og styrer hatt et bredt interessentperspektiv. Men vi har hatt lite fokus på tidsperspektivet på eierskapet. Men ulike eierskap påvirker hvordan virksomheten utvikler seg både på kort og lengre sikt. Dersom eierskapet er kortsiktig kan kortsiktige profittmål stå i konflikt med langsiktig tiltak. Og kortsiktig eierskap er en reell utfordring når alle sektorer skal gjennom en gigantisk omstilling og utfordringene er langsiktige.

Bærekraftig omstilling betyr jo å utfordre både produkter og produksjonsmåter virksomheten lever av i dag, for å finne mer bærekraftige produkter og produksjonsmåter som er mer bærekraftige:

• Norsk jordbruk arbeider med å finne løsninger som kutter klimautslippene,
• helsesektoren må ta i bruk teknologi som kunstig intelligens og smarte-hjem for å lette presset som følger med eldrebølgen,
• industri, bygg og anlegg trenger ansvarlige arbeidsforhold og levendørkjeder,
• finansnæringen arbeider med å snu investeringene mot bærekraftige virksomheter,
• norsk sjømat møter stadig flere utfordringer knyttet til plast og bærekraftig oppdrett,
• og oljebransjen må fortsette å utvikle bærekraftig teknologi som samsvarer med en grønn tidsalder. 

Hvorfor er ikke da eierskap en større del av bærekraftsdebatten? Er bærekraft mulig uten langsiktig eierskap?

Jeg tror på menneskenes evne og vilje til endring. Det som gjør meg særlig optimistisk er at de selskapene som har best omdømme i Norge har et langsiktig, nasjonalt og bredt eierskap. Det er Coop, TINE, NRK, Vinmonopolet og Felleskjøpet (Ipsos). Det gir håp. Og to av disse er bondeeid. Nordmenn tror på langsiktig, nasjonalt og bredt eierskap. Bærekraft og langsiktighet er to sider av samme sak. Så kan jo 2020 bli året vi som forbrukere har som nyttårsforsett å hoppe på færre, kortsiktige mattrender. Jeg tror det er vel så konstruktiv som å skamme seg for alt mulig.